Funksjonshemmedes rettigheter – gjemt, glemt og ignorert

Jeg har fått en del forespørsler om å dele appellen jeg holdt på torget i Sandefjord i dag i anledning av markeringen av funksjonshemmedes rettigheter. Jeg legger den derfor ut her slik at alle som ønsker kan lese den.

Funksjonshemmede er i likhet med resten av befolkningen en særdeles heterogen gruppe. Vi har ulike utfordringer og ulike behov. Selv om vi er svært ulike har vi de samme grunnleggende behovene som alle andre og er således svært like. Når man opplever utenforskap, altså ikke å bli inkludert i samfunnet, eller å ha de samme mulighetene for å lykkes som andre kan hver og en av oss utvikle et utall av psykiske plager som i sin tur er med på å forverre en alt vanskelig situasjon.

Vi vet at tidlig innsats er et av de aller viktigste tiltakene man kan igangsette for å motvirke sosiale forskjeller og problemer senere i livet. Dessverre opplever mange å ikke bli møtt med forståelse og respekt for sine utfordringer fra ulike instanser i samfunnet, noe som er med på å forsterke følelsen av utenforskap og mindreverdighet.

For mange begynner problemene for alvor på barneskolen, hvor fysisk aktivitet, lek og moro erstattes med stillesittende aktiviteter og stadig økte krav til læring. Ikke alle passer inn i fellesskolen. Selv gjorde jeg ikke det, og det var først når jeg begynte på videregående at jeg virkelig begynte å lære.

Jeg har en historie å fortelle, en historie om mobbing og en følelse av å leve i helvete på jord. Jeg gledet meg faktisk til å begynne i 1. klasse, men min iver og interesse gikk dessverre fort over i skolevegring og depresjoner. Flere ganger mellom 2. og 7. klasse fikk jeg psykoser som følge av hvordan jeg hadde det på skolen. Hver dag ble jeg mobbet av medelever og til tider også lærere.

Jeg var utskuddet, han som snakket rart, beveget seg rart og hadde sære interesser. Jeg var den rare ungen med Asperger og AD/HD som det var lett å hisse opp og dermed utnytte som underholdning.

Når jeg nå er inne på dette må jeg uttrykke min forbauselse over hvordan skolevesenet ofte agerer i slike saker. For hvor ofte er det ikke at de som mobber mer eller mindre går ustraffet fra det, men at den stakkars ungen som blir mobbet og kanskje utagerer som følge av det blir fjernet fra situasjonen og «låst» inne i klasserommet eller grupperommet?

Det har hendt meg flere ganger.

I dagens samfunn blir det stadig viktigere med formell kompetanse for å få seg jobb. Dessverre er det fortsatt mange som sliter på skolen fordi tilretteleggingen ikke er god nok. Vi har faktisk rett til å få tilrettelagt undervisningen til våre behov noe vi må forsette å kjempe for at blir ivaretatt.

Min erfaring er at skolene ofte er veldig opptatt av å følge pensum og mindre opptatt av at eleven faktisk skal lære.

Jeg gikk ut av grunnskolen uten karakterer i alle fag. Jeg lærte å lese dansk i 3. klasse, men lærte ikke norsk før i 5. klasse. Jeg lærte aldri engelsk og lå mange år etter klassen i alle fag. Flere ganger fikk vi høre fra skolen at «det er ikke noe vist, for han lærer jo ikke uansett» eller «det er umulig å lære han noe». Samtidig med dette var jeg særdeles interessert i X- og Y-kromosomer, forplantning og menneskelig anatomi og hjemme lærte jeg mye om dette, noe som viser mitt læringspotensiale den gang.

Dette gikk faktisk så langt at psykologspesialist Sverre Sandereid i møte med skolen retorisk spurte om de mente jeg var psykisk utviklingshemmet grunnet måten de beskrev meg på.

Alle i møtet svarte unisont nei på dette spørsmålet!

Sandereid viste at jeg ikke var utviklingshemmet for han hadde nemlig diagnostisert meg med Asperger. Han viste om min interesse for maskiner, elektronikk, X- og Y-kromosomer, forplantning og menneskelig anatomi.

Mine livserfaringer er ikke lenger mine alene og jeg håper de kan komme andre mennesker til nytte. Jeg føler ikke noen skam over situasjonen jeg er i, noe de færreste av dere heller ikke trenger å gjøre. Vi velger ikke selv om har ulike funksjonshemminger, psykiske plager osv.

Temaet i dag er funksjonshemmedes rettigheter og de gjelder hele livet. Det er derfor viktig for meg å også snakke om livet videre. For en stor del av funksjonshemmede har ikke mulighet til å være i jobb eller klarer ikke å skaffe seg noen jobb. Vi vet at de alle fleste ønsker å bidra til samfunnet. Ingen jeg kjenner ønsker å være en byrde, en såkalt kvise på samfunnets rumpe, men dessverre er arbeidslivet stadig tøffere og kravene så høye at flere og flere ikke lenger klarer å yte godt nok til å være av interesse for arbeidsgivere.

Vi trenger, uavhengig av om vi er funksjonshemma eller ikke, noe fast å gå til, noe som gir livet en mening og som bidrar til at vi møter andre mennesker. En av de største utgiftene vi har i den vestlige verden er psykiske lidelser. De bidrar til mest fravær fra jobb og skole, noe som øker sjansen for å utvikle kraftigere psykiske plager senere i livet.

Her er igjen tidlig innsats utrolig viktig for å forebygge senere problemer.

Jeg er utrolig glad for at Autismeforeningen i Vestfold klarte å sikre at Glenne ikke legges ned og at tilbudet opprettholdes og jeg er utrolig stolt over å ha fått være med på å sikre autister det tilbudet vi trenger.

Prosessen med Glenne viser at vi selv må kjempe kampene for våre rettigheter og muligheter. Vi blir på papiret født med diverse rettigheter som utdanning, helsevesen osv. Men vi som individer har lite å stille opp med mot det offentlige, noe som gjør vår rettssikkerhet svært dårlig. I dag kreves det en beviselig personskade for å kunne få fri rettshjelp, men i flere saker er det slik at den skaden f.eks. mobbing påfører barn, ungdom og voksene ikke er godt nok. Psykiske skader er vanskelig å bevise og det viser seg i retten at f.eks. diagnoser som PTSD ikke er godt nok.

Folk kan dessverre ikke direkte se såra og skadene vi har i hodene våre.

Dette står i sterk kontrast til voldtektssaker hvor det er flere tilfeller der det dømmes i kvinnens favør selv om bevisene til tider kan være tvilsomme. Dette er to saker der det kan være ekstremt vanskelig å komme med håndfaste bevis og således kan være sammenliknbare, men som rettspraksisen er svært ulik. Er det fordi at i voldtektssaker er det enkeltpersoner som blir dømt og at rettsvesenet har vanskeligere for å dømme en offentlig instans?

Jeg vet ikke. Men som man har sett i media de senere årene kan mobbing virkelig medføre like store psykiske senskader som voldtekt. Tenk om vi hadde vært så heldige at mobbing alltid medførte synlige skader. Da hadde det nok vært lettere for mobbeofferet å få erstatning.

Selv har jeg krevd erstatning og oppreisning fra Sandefjord Kommune for manglende utdanning, tapt barndom og problemene mobbing har medført for meg. Problemet er at skolene ofte ikke er veldig flinke til å dokumentere ting som kan slå tilbake på dem selv.

I løpet av de 7 årene jeg gikk på Krokemoa er det kun en konflikt som er dokumentert. Jeg kom hjem meg blåmerker på armen som følge av behandlingen jeg fikk av læreren min. Jeg har et annet eksempel, men som det ikke finnes noe dokumentasjon om. Jeg ble da tatt i nakken av spesialpedagogen jeg hadde og på den måten dytta fra skolebiblioteket til grupperommet på motsatt side av skolen.

Den siste saken medførte at jeg fikk en ny spesialpedagog, men det er ingen form for dokumentasjon fra møtet om dette eller grunnen til byttet.

Våre rettigheter blir som dere hører ofte ikke ivaretatt og mange har selv problemer med å klare å sikre sine rettigheter. Mange er avhengig av å ha pårørende som jobber sin sak, noe som ikke er holdbart.

Våre rettigheter er laget for både å ivareta oss, sikre vår deltagelse i samfunnet og selvfølgelig legge til rette for at vi skal kunne bidra til fellesskapet.

Jeg tror at alle trenger å få oppleve å ha en nytteverdi, både for seg selv og andre. Samfunnet trenger også oss og vi må kreve å bli behandlet og få de samme mulighetene som alle andre.

Vi er også mennesker, vi er ikke bare en diagnose eller en byrde vi er en ressurs som kan bidra til et bedre samfunn, men da må vi først få lov, bli invitert inn og oppleve å få den tilretteleggingen vi trenger.

De fleste som har hatt historie på skolen har lært om hvordan funksjonshemmede, homofile og selvsagt ikke-ariske hadde det under og etter 2. verdenskrig. Jeg skal ikke trekke noen direkte parallell med krigen, men mange av datidens holdninger ovenfor disse gruppene er stadig tilstedeværende.

Noen mener at mennesker med Dawn syndrom ikke burde bli født, noen mener at funksjonshemmede som gruppe er mindreverdige, ikke burde få seg barn og generelt er mindre kapable en funksjonsfriske.

Til det har jeg bare en ting å si. Tull! Jeg vet f.eks. om mange funksjonsfriske som virkelig ikke skulle ha fått barn. For det handler ikke om funksjonsnivå, men om egnethet. I mange tilfeller vil en funksjonshemmet som kanskje har måttet kjempe seg gjennom livet være en mye bedre forelder en andre.

Vi er ulike og har ulike styrker. Det må bare legges til rette for at vi får brukt de.

Vi og dere har de samme grunnleggende behovene, noe som må oppfylles for at vi også skal kunne få et likeverdig og meningsfullt liv.

Vi er alle mennesker!

Vi trenger alle å bli møtt som likeverdige.

Vi trenger alle å bli forstått.

Vi trenger alle å bli inkludert.

Vi trenger alle å få ha en stemme i samfunnet.

Vi er alle mennesker!

Tenk på hvordan du selv ønsker å ha det!

Takk for meg.