Til deg med autisme

Sondre Bogen-Straume

sondre@autismepodden.no | Nettside

Mange på spekteret sliter med selvfølelsen, noe som er forståelig med tanke på alle de negative opplevelsene mange av oss har hatt opp gjennom livet. Det kan være mobbing, mangel på venner, ikke å klare fullføre skolen, ikke klare å få eller beholde en jobb osv.

Men sier det mest om oss eller om samfunnet?

Det er viktig å innse at det ikke alltid er oss autister som er problemet. Mange ganger er samfunnet ikke villig til å tilrettelegge for en autistisk måte å tenke eller være på, noe som er synd da vi egentlig kan ha mye å tilby samfunnet. For å være ærlig er det egentlig på mange måter et større tap for samfunnet en for oss, det er samfunnet som mister en betydelig ressurs og inntekt og gjør oss til en utgift.

Jeg har verken dårlig samvittighet eller selvfølelse for å være ufør i en alder av 24 år, for jeg har virkelig forsøkt å komme meg ut i arbeidslivet. Dessverre er det ikke alltid så enkelt. I dagens samfunn kreves det en formell utdanning for å få jobb nærmest uavhengig av yrke. Det er selvsagt unntak – det er alltids mulig å ta på seg en lavtlønnet jobb som ikke krever større utdanning – som å plukke søppel eller sope gater. Men selv disse jobbene kan være krevende når arbeidsgiveren ikke har forståelse for våre vansker. Dessuten hvorfor skal vi gjøre de minst attraktive jobbene (virkelig ikke nedlatende ment; drev selv vaktmesterfirma i flere år hvor jeg brukte hele sommeren på å vaske søppeldunker og leiligheter, klippe gress, vaske terrasser osv. noe jeg trivdes godt med) når flere av oss har potensialet til så mye mer enn det?

Det er ingen tvil om at det føles urettferdig å ikke ha muligheten til å ha lønnet arbeid – å ikke ha mulighet til å opparbeide bedre enn minstepensjon – er jeg takknemlig for det jeg mottar fra velferdsstaten. Misforstå meg rett, jeg ønsker på ingen måte å klage, men det er uten tvil ergerlig å ikke ha de samme mulighetene som andre bare fordi jeg er litt annerledes.

Nei, det er ikke alltid vi som er problemet. Når samfunnet ikke ønsker å investere i oss slik at vi kan utnytte vårt potensiale er det vel egentlig ikke vårt problem at vi da blir en byrde heller enn en ressurs?

Alle har potensialet til å være en ressurs og en byrde. Det handler i de fleste tilfeller om man passer inn i normalen, for er man annerledes fungerer ikke samfunnets firkantede målestokk.